Makt&Menneske

Sivilombudet har slått alarm om en forvaltning som gjør seg utilgjengelig. Vi i Pårørendeunionen ser hver dag hva det betyr: desperate mennesker, helsesvikt, og pårørende som sliter seg syke mens sakene deres blir liggende i bunken.

Tenk deg at du er pårørende til en alvorlig syk person. Du har sendt brev, ringt og mast i ukevis fordi behandlingen ikke fungerer, eller fordi nødvendig hjelp uteblir. Svaret du får er stillhet. Eller beskjed om å vente. Måneder går. Situasjonen blir mer kritisk, men systemet er taus. Til slutt blir du så desperat at du skriver enda et brev, ringer enda en gang. Ikke fordi du tror det hjelper, men fordi du ikke har noe valg. For livet til et menneske du er glad i står på spill.

Dette er virkeligheten for mange pasienter, brukere og pårørende i møte med helse- og velferdssystemet. Det handler ikke om utålmodighet eller misforståelser. Det handler om uforholdsmessig lange saksbehandlingstider og om en forvaltning som i praksis gjør seg utilgjengelig.

Sivilombudet slår alarm

Nylig sendte Sivilombudet en særskilt melding til Stortinget. Der står det svart på hvitt at forvaltningen svikter: Saksbehandlingstider blir stadig lengre, og konsekvensene er alvorlige for dem som klager. Dette gjelder ikke bare små saker – det gjelder mennesker i akutte livssituasjoner, hvor tid er helt avgjørende. Når systemet nøler, kan helsa svikte. I verste fall kan liv gå tapt.

Pårørende blir utslitte

I Pårørendeunionen ser vi hva dette gjør med mennesker. Når prosesser dras ut, mister folk motet. Mange blir helt utslitte og syke selv. Vi ser pårørende som sender brev etter brev, som ringer gjentatte ganger, som prøver alle kanaler – men som møter taushet eller standardiserte svar.

Når en klage eller bekymringsmelding blir liggende uten behandling i månedsvis, når pasienter ikke får svar på om de har rett til helsehjelp, da vokser fortvilelsen. Folk kommer til et bristepunkt. De føler at de roper inn i et tomt rom.

Statsforvalterens rolle

Statsforvalteren er satt til å føre tilsyn og behandle klager. Men altfor ofte hører vi at også der er saksbehandlingstiden uholdbart lang. Mange opplever dessuten at Statsforvalteren nøler med å overprøve kommuner og helseforetak, selv når det er åpenbart at hjelpen ikke fungerer. Når instanser nøyer seg med å bekrefte hverandres vurderinger, uten å ta ansvar for å løse situasjonen, rammer det de mest sårbare.

Når alle svarer likt

Et mønster vi ofte ser, er at alle instanser svarer det samme. «Vi kan ikke gjøre mer.» «Dette er allerede vurdert.» Dermed blir saken låst. Ingen ser den på nytt, ingen tar ansvar for å bryte runddansen. For pasienten og familien betyr det at de sitter fast i et system uten utgang. Dette er ikke bare uheldig. Det er uakseptabelt.

Rettssikkerhet handler også om tid

Vi må minne oss selv på at rettssikkerhet ikke bare handler om å ha lover og regler. Det handler om at systemet faktisk fungerer når du trenger det. For pasienter og pårørende er tid en avgjørende faktor. En måned ekstra venting kan være en måned med lidelse, forverret sykdom eller tap av livskvalitet.

Et samfunn kan ikke akseptere at mennesker med store helseutfordringer må vente i uvisse, mens sakspapirer hoper seg opp i forvaltningen. Rettssikkerhet uten tilgjengelighet er bare tomme ord.

Vi trenger akutt-tiltak

Det er på tide å tenke nytt. Vi trenger et akutt-team i forvaltningen – en enhet som kan gripe inn når saksbehandling trekker ut, når helsa står på spill, eller når pårørende roper etter hjelp uten å bli hørt. En ordning som sikrer at ingen sak får ligge i månedsvis når konsekvensene kan være fatale.

Samtidig trengs en kulturendring: Saksbehandling må ikke reduseres til formaliteter. Det handler om mennesker, om liv, om tillit. Og det må stilles tydeligere krav til Statsforvalteren – både om kortere saksbehandlingstid og om vilje til å overprøve når systemet har sviktet.

Ikke bare et byråkratisk problem

Dette er ikke et spørsmål om administrative rutiner eller papirflyt. Det er et spørsmål om rettigheter og menneskeverd. Når pasienter og pårørende ikke blir hørt, svekkes ikke bare den enkeltes tillit, men hele samfunnets tillit til velferdssystemet.

Ingen er tjent med at folk mister troen på at systemet faktisk fungerer.

 Et kall til handling

Vi kan ikke akseptere at mennesker med akutte behov blir stående i kø mens sakene deres ligger i en bunke. Vi kan ikke akseptere at pårørende sliter seg syke av kamp mot stillheten. Og vi kan ikke akseptere at de mest sårbare gjøres enda mer usynlige når systemet vender ryggen til.

Vi trenger handling nå – ikke bare gode intensjoner.

For i møte med liv, helse og håp, er tid den viktigste ressursen vi har