Makt&Menneske

Anita ble tvangsflyttet uten forvarsel og uten medvirkning. Når Statsforvalteren og Helsetilsynet lar åpenbare feil stå, handler det ikke lenger om én kommune – men om en stat som svikter sitt eget samfunnsoppdrag.

Anita er 23 år. Hun har autisme og utviklingshemming. Hun har ikke språk til å forsvare seg selv. Likevel ble hun flyttet bort fra hjemmet sitt, uten forvarsel og uten reell medvirkning. Hun våknet opp i et nytt liv hun ikke hadde valgt.

Dette er ikke en misforståelse. Det er et overgrep gjort i offentlighetens navn.

Når systemet dekker over seg selv

I etterkant har både Statsforvalteren og Helsetilsynet hatt mulighet til å rette opp. De kunne ha sagt: «Her har vi gjort feil. Vi griper inn.» I stedet valgte de å la vedtaket stå. Statsforvalteren valgte å stadfeste kommunens avgjørelse. Helsetilsynet valgte å legitimere en flytting basert på feil lovparagraf.

Når tilsynsorganene – som nettopp skal være garantien for rettssikkerhet – lar åpenbare feil passere, da er ikke problemet lenger én kommune. Da er problemet staten selv.

En brutal forskjellsbehandling

Saken blir enda mer urovekkende når vi ser den i lys av Marita-saken. To unge kvinner, to feil lovanvendelser. Den ene får flytte hjem. Den andre blir stående igjen i et liv hun ikke har valgt. Hvordan kan samme feil behandles ulikt? Hva avgjør hvem som får rett og hvem som ikke får det?

Når rettigheter blir avhengig av tilfeldigheter, da er likhet for loven ikke lenger en realitet – bare en illusjon.

De mest sårbare betaler prisen

Vi må tørre å si det: Anita har få muligheter til å gjøre motstand. Hun kan ikke skrive kronikker. Hun kan ikke klage. Hun kan ikke engasjere advokater eller media på egen hånd. Derfor blir hennes liv det letteste å forvalte bort – og det vanskeligste å få rettet opp.

Dette er kjernen i saken: Når de som har minst beskyttelse rammes, er det desto mer avgjørende at kontrollorganene gjør jobben sin. I stedet svikter både Statsforvalteren og Helsetilsynet sitt samfunnsoppdrag.

Vi skylder henne sannheten

Når feilene er så åpenbare, holder det ikke med stillhet eller bortforklaringer. Som samfunn skylder vi å stille de vanskelige spørsmålene:

• Hvem tjener på at Anita blir værende der hun er?
• Hvem har interesse av at saken ikke granskes?
• Hvorfor velger tilsynsmyndighetene å legitimere det som ikke tåler dagens lys?

Hvis vi ikke får svar, står vi igjen med en vond konklusjon: At rettsstaten ikke gjelder likt for alle.

Et oppgjør vi ikke kan vente med

Anita-saken må ikke bli stående som enda et eksempel på en sårbar person som ble overkjørt av systemet. Den må bli et vendepunkt. Det må skje en uavhengig gransking av hele prosessen – fra kommunen som fattet vedtaket, via Statsforvalteren som stadfestet, til Helsetilsynet som lot alt stå.

Dette er ikke bare en families kamp for sin datter. Det er en test på hvorvidt Norge er et samfunn som faktisk setter rettssikkerhet over systemets egen bekvemmelighet.

Vår samvittighet på prøve

Anita er ikke bare en sak. Hun er et menneske. En ung kvinne som fikk rettigheter tråkket over, mens de organene som skulle beskytte henne, ser en annen vei.

Det bør ryste oss dypt. For hvis ikke Anita har rett til å bli hørt, hvem har det da?