Makt&Menneske

Vi liker å tro at Norge er et rettssikkert land. At hvis kommunen svikter, finnes det et sikkerhetsnett. 
At Statsforvalteren og Helsetilsynet står der som uavhengige kontrollører, klare til å gripe inn når innbyggernes rettigheter settes i spill.

Virkeligheten er en helt annen. For altfor ofte skjer det motsatte: de som skulle forsvare pasientene,
ender i stedet med å forsvare kommunen. Statsforvalteren undergraver pasientsikkerheten – og de gjør det åpent.


Når kommunens versjon blir fasiten

Gang på gang ser vi det samme mønsteret: pasienter og pårørende leverer klager med dokumenterte feil og mangler i tjenestene.
Statsforvalteren svarer – men ikke med en uavhengig vurdering. I stedet gjentas kommunens argumentasjon, nesten ord for ord.

Kommunens fremstilling blir fasit. Pasientens erfaring blir fotnoter. Pasientrettighetene reduseres til kommunens handlingsrom.

Hva slags tilsyn er dette? Hvem er det egentlig Statsforvalteren fører tilsyn med – pasienten, eller kommunen?


Feil som aldri rettes

Enda mer alvorlig: selv når Statsforvalteren selv gjør feil, selv når pårørende kan dokumentere grove saksbehandlingsmangler, skjer ingenting.
Ingen korrigering. Ingen unnskyldning. Ingen retting.

Det betyr i praksis at feil blir stående som sannhet, selv når de er avslørt. Da snakker vi ikke lenger om et sikkerhetsnett.
Da snakker vi om en blindveg.


Papirrettigheter uten verdi

Det snakkes mye om at Norge er et rettighetssamfunn. Men hva er vitsen med å ha mange rettigheter, når tilsynsmyndigheten selv ikke tar dem på alvor?

Når kommunens ord alltid veier tyngst. Når feil ikke blir rettet. Når pasientens behov drukner i byråkratiske formuleringer.
Da er rettighetene bare papir. Papir som gir en illusjon av trygghet, men som smuldrer i møte med virkeligheten.


Pasientsikkerheten svekkes – av tilsynet selv

Dette handler ikke om bagateller. Det handler om liv og død.

Vi har allerede sett hva som skjer når klagesystemet svikter. Andreas-saken, der foreldrene kjempet i over et år
for noe så grunnleggende som ledsager ved sykehusinnleggelse, endte i et vedtak med medhold – samme dag som gutten døde.

Hva er et sikkerhetsnett verdt, når det fanges opp for sent, eller aldri i det hele tatt? Hva er Statsforvalteren verdt,
når deres praksis bidrar til å normalisere svikt og ulovligheter?


 En tilsynsmyndighet uten legitimitet

Når Statsforvalteren opptrer slik, er det ikke bare pasientene som taper. Hele forvaltningen mister legitimitet.

Pårørende opplever at det ikke nytter. De ressurssterke orker å kjempe og får kanskje rett. De slitne,
de som ikke lenger har krefter, faller gjennom. Dermed blir kvaliteten på helsetjenestene et lotteri,
styrt av utholdenhet – ikke av rettigheter.

Dette er ikke bare en feilslått praksis. Det er et rettssikkerhetsproblem.


Det som burde gjøres – men ikke gjøres

Statsforvalteren burde være uavhengig. De burde vurdere klager på nytt, selvstendig, med pasientens rettigheter som utgangspunkt.
De burde rette opp feil når de begår dem. De burde stille kommunene til ansvar – ikke skåne dem.

Men det skjer ikke. I stedet gjør Statsforvalteren det motsatte:
- De lar kommunens versjon stå uimotsagt.
- De lar egne feil passere uten retting.
- De setter kommunens handlingsrom foran pasientens rett.

Slik undergraver de pasientsikkerheten, i stedet for å beskytte den.


Når sikkerhetsnettet blir en illusjon

Så lenge denne praksisen fortsetter, må vi slutte å late som om vi har et fungerende sikkerhetsnett.
Det vi har, er et system som ser ut til å virke på papiret, men som i virkeligheten svikter når det gjelder som mest.

Pasientsikkerhet kan ikke ivaretas av et tilsyn som selv bidrar til å svekke den. Og et samfunn som aksepterer det, kan ikke lenger påstå å være rettssikkert.