Rettssikkerhet

Rettssikkerhet må ikke bare finnes i paragrafer.
Den må merkes i livene til dem den gjelder. Den må leves.
Og den må forsvares – også når det koster.

Rettssikkerhet i skyggen av systemet

Når klager ikke når frem – har vi da rettssikkerhet?

Rettssikkerhet. Et ord som klinger trygt. Et begrep vi liker å tro gjelder alle.
Men for mange familier som lever tett på offentlige tjenester – innen eldreomsorg, psykisk helse, eller mennesker med utviklingshemming – føles ordet ofte tomt.

Når du som pårørende varsler om feil, forsømmelse eller maktbruk – og ingenting skjer – føles ikke rettssikkerhet som beskyttelse, men som stillhet.

📌 Et konkret eksempel: ANITA‑saken

I saken om Anita, en ung kvinne med utviklingshemming og epilepsi, ble hun flyttet uten forvarsel fra hjemmet hos sine foreldre til en kjeller i annen kommune. VG+2VG+2
Foreldrene klaget, dokumenterte og ba om innsyn. Men selv etter kritikk fra Helsetilsynet  opplevde de at saken ikke førte til reell etterprøving eller endring. Saken illustrerer hvordan rettssikkerhet kan svekkes når systemet beskytter seg selv.

Hva betyr egentlig «rettssikkerhet»?

Rettssikkerhet betyr at alle skal være beskyttet mot vilkårlig maktbruk.
At staten ikke skal kunne gripe inn i menneskers liv uten regler, begrunnelse og kontroll.

Det innebærer blant annet:

• Rett til å bli hørt
• Rett til innsyn
• Rett til å klage
• Rett til at klagen vurderes av noen som ikke har vært involvert i saken

Men det som står i loven, må også fungere i praksis.
Altfor ofte gjør det ikke det – spesielt ikke for de mest sårbare.

Når systemet beskytter seg selv

I møte med kommunal forvaltning ser vi ofte det samme mønsteret:
Når det varsles om svikt, uverdige forhold eller uforsvarlig tjenesteutøvelse, settes det i gang en intern utredning.
Men den utredningen ledes som regel av den samme kommunen – og ofte av den samme enheten som har ansvaret for tjenesten.

Da blir spørsmålet: Hvordan kan man kontrollere seg selv – og samtidig være uavhengig?

Mange pårørende opplever at når de løfter kritikk, endres fort samtaleklimaet:
Det som begynte som et samarbeid, blir et forsvar.
Det snakkes om “kommunikasjonssvikt”, “tilvenning” og “faglige vurderinger” – mens virkelige problemer med maktbruk, isolasjon eller forsømmelse forblir uadressert.

I ANITA‑saken viser dokumentasjon at foreldrene mente flyttingen var uten forvarsel, at vedtaket var ugyldig, og at Helsetilsynets behandling ble opplevd som urettferdig. VG+1
Dette er ikke isolert – det er systematisk.

Hvorfor klager ikke fører frem

I teorien finnes det klageinstanser – Statsforvalteren, Helsetilsynet, Sivilombudet.
Men i praksis er veien dit lang og tung.
For den som allerede står i krise, kan byråkratiet være uoverkommelig.

Noen hovedårsaker til at klager sjelden får gjennomslag:

1. Klagen behandles i samme system.
   Kommunen som får klagen, utreder sin egen praksis. Resultatet blir ofte en “vurdering” – ikke en erkjennelse.
2. Kommunen har makt over dokumentasjonen.
   Det som står i journalen og vedtaket, får større tyngde enn det pårørende sier. I saker som ANITA‑saken peker kritikerne på at lovhjemmel var feil – likevel ble vedtaket stående. VG+1
3. Manglende konsekvenser.
   Selv når feil oppdages, får det sjelden synlige sanksjoner. Historien gjentar seg.
4. Språklig og emosjonell overmakt.
   Offentlige svar skrives i et språk mange ikke forstår. Det skaper avstand. Den som klager, blir usikker – og ofte sliten.

Hva er konsekvensene?

Mange mister troen. Ikke bare på kommunen – men på hele systemet.
Det gjelder både brukere og deres pårørende.

Når mennesker ikke blir hørt, ikke blir trodd, og til slutt ikke orker mer – da har rettssikkerheten sviktet.

Ikke på grunn av manglende lover – men på grunn av manglende vilje til å følge dem.

Når rettssikkerheten bare er på papiret

Vi liker å tro at vi har et rettssikkert velferdssystem.
Men hva hjelper det om loven sier én ting, og virkeligheten noe annet?

I dag skjer det stadig:

• At feil ikke får konsekvenser
• At journaler brukes til å bygge sak mot pårørende
• At reelle varsler blir ignorert
• At folk blir straffet for å si ifra

I ANITA‑saken oppleves det som et eksempel på at selv tilsyn ikke nødvendigvis gir reell rettferdighet.

Vi må snakke om dette

Vi må tørre å si det:
Rettssikkerheten i velferdssystemet gjelder mest for systemet selv – og minst for de svakeste.

Pårørende blir stående alene, ofte med hele ansvaret – og ingen reell beskyttelse.
Som i ANITA‑saken: En ung kvinne, en familie – opp mot et apparat.

Det må ta slutt.

Rettssikkerhet må ikke bare finnes i paragrafer.
Den må merkes i livene til dem den gjelder. Den må leves.
Og den må forsvares – også når det koster.

For hvis de som roper varsel, møtes med stillhet –
hvem skal da tale for dem som ikke kan rope?