Makt&Menneske

Pårørende er samfunnets største uerstattelige ressurs. De sparer staten for milliarder, men møtes altfor ofte med mistillit, uthaling og maktmisbruk. Vi trenger en åpen debatt om hvordan vi behandler dem som bærer velferden på sine skuldre.

Myndighetene forteller oss stadig om «eldrebølgen», «knappe ressurser» og «økende forventninger». Men det er ikke økte forventninger som presser systemet. Det er et system som avslører sine egne holdninger – et system som velger uthaling, utmattelse og maktspill som strategi. De lange saksbehandlingstidene er ikke bare resultat av «travle kontorer». De fungerer som et effektivt våpen: folk blir slitne, syke, og gir opp.

Og igjen står pårørende. Med kjærligheten som eneste drivkraft.

En uerstattelig innsats

Pårørende er ikke en liten tilleggsressurs. De er selve grunnmuren i omsorgssamfunnet. Uten deres innsats ville helse- og omsorgstjenestene knele. Flere undersøkelser viser at pårørende sparer samfunnet for milliarder hvert eneste år. De gjør jobben staten aldri kunne betalt for: de følger opp, stiller spørsmål, og står i front når rettighetene til de mest sårbare settes til side.

Og hvordan møtes de? Ikke med anerkjennelse. Ikke med respekt. Men altfor ofte med mistillit, stigmatisering og maktmisbruk.

Når systemet gjør de sterkeste svake

Det mest groteske er at systemet bruker pårørendes kjærlighet mot dem. Det vet at de ikke kan gi opp sine egne. Så utsetter man dem for uthaling, for motstand, for usynlige barrierer. Man lar dem løpe i sirkel med klager, tilsyn og byråkrati – vel vitende om at kjærligheten holder dem gående lenger enn de fleste. Men prisen er høy: mange blir syke av kampen.

Når pårørende faller, faller også den de kjemper for.

Et samfunn på skuldrene til de usynlige

Det er på tide å si det rett ut: velferdsstaten vår hviler på skuldrene til pårørende. De er systemets mest lojale medarbeidere – og samtidig dets mest utsatte. Vi kan ikke snakke om «eldrebølgen» og «knappe ressurser» uten å snakke om hvordan vi behandler dem som allerede holder systemet sammen.

Vi trenger en debatt

Dette handler ikke bare om enkelthistorier. Det handler om hvilken retning vi vil ta som samfunn. Skal vi fortsette å behandle pårørende som en belastning – eller skal vi erkjenne at de er vår viktigste ressurs?

Det trengs en debatt om hvordan systemet møter pårørende. For når de systematisk utsettes for uthaling og maktmisbruk, er det ikke bare de som rammes. Det er hele grunnmuren i omsorgssamfunnet som svekkes.

Pårørende er ikke problemet. Pårørende er løsningen. Og spørsmålet er: Når skal vi begynne å behandle dem som det?