Makt&Menneske

📰

Pasienter, brukere og pårørende lever med et system der klager drukner og feil skyves under teppet. Rettssikkerhet er ikke et løfte eller et ideal – det er vårt eneste vern mot vilkårlig makt.

Når rettssikkerhet blir et papirord

Vi liker å tro at Norge er et land der rettssikkerheten gjelder for alle. Vi sier at borgerne er beskyttet mot overgrep, at lover og regler setter grenser for makt, og at systemet passer på at ingen faller utenfor. Men hva betyr alt dette hvis ingen faktisk kan gripe inn når urett skjer? Hva betyr rettssikkerhet når den er uten tenner?

Statsforvalteren – et system på etterskudd

Statsforvalteren skulle være folkets garanti. Den som overprøver kommunene, som sørger for at loven gjelder likt for alle. Men i praksis oppfattes Statsforvalteren ofte som kommunens forlengede arm – mer opptatt av å bekrefte enn å kontrollere.

Mange pårørende og brukere opplever at klager blir behandlet sent, halvhjertet eller med svar som gjentar kommunens egen begrunnelse. Når systemet som skal sikre rettferdighet, selv oppleves som en del av problemet, mister det sin legitimitet. Og da mister borgerne sitt vern.

Ombudene – viktige, men tannløse

Vi har flere ombud i Norge: pasient- og brukerombud, barneombud, sivilombud. Alle gjør en viktig jobb, men ingen av dem har reell makt til å endre noe. De kan uttale seg, påpeke feil, anbefale endringer – men de kan ikke gripe inn.

Derfor skjer det altfor ofte at rapporter legges frem, alvorlige kritikkpunkter reises, og systemet fortsetter som før. Ombudenes stemme blir et ekko i avisspaltene, ikke et redskap for endring. Det er ikke rettssikkerhet. Det er rettsretorikk.

Null-sanksjoner = null ansvar

I debatten hører vi stadig at fagfolk «er redde for å gjøre feil». Frykten blir fremstilt som en byrde. Men vi bør heller spørre: Er det ikke nettopp dette som er kjernen i ansvarsbevissthet? Uten en reell frykt for konsekvensene av feil, mister vi kontrollen.

I alle andre deler av samfunnet vet vi dette: Bedrifter som bryter loven, kan få bøter. Sjåfører som kjører for fort, mister lappen. Politikere kan miste tillit og verv. Hvorfor skal forvaltningen være det eneste området der feil kan begås uten konsekvens? Når null-sanksjoner er normen, blir feil ikke bare sannsynlige – de blir uunngåelige.

En reell rettssikkerhetsgaranti

Hvis vi mener alvor med rettssikkerhet, må vi slutte å late som dagens system holder. Vi trenger en garanti som faktisk beskytter borgerne. Hva betyr det?

• Uavhengig kontroll: Et organ som står utenfor kommune og stat, og som har makt til å gripe inn når rettigheter brytes.
• Sanksjonsmuligheter: Det må koste å gjøre alvorlige feil. Ikke for å skremme, men for å sikre ansvarlighet.
• Tydelige tidsfrister: Ingen skal måtte vente i månedsvis eller år på at klager behandles. Rettssikkerhet som kommer for sent, er ingen rettssikkerhet.
• Transparens: Alle prosesser må tåle offentlighetens lys. Skjulte prosesser og lukkede dører hører ikke hjemme i en rettsstat.

Dette er ikke krav som springer ut av mistillit. Det er krav som springer ut av respekt for rettsstaten – og for menneskene den skal beskytte.

Ikke bare et spørsmål om byråkrati

Det er lett å tenke at dette handler om system og rutiner, om papir og prosesser. Men det gjør det ikke. Dette handler om mennesker. Om pårørende som blir utslitte av å kjempe alene. Om pasienter som får helsa ødelagt mens klagen ligger i en bunke. Om familier som mister tillit til et system de skulle kunne stole på.

Når rettssikkerheten ikke fungerer, er det de mest sårbare som betaler prisen. Ikke politikere, ikke ledere, men enkeltmennesker som mister håp, helse og trygghet.

 Et kall til ansvar

Rettssikkerhet uten tenner er ingen rettssikkerhet. Når Statsforvalteren er utdatert, når ombudene er uten makt, og når feil ikke får konsekvenser, er det vi som samfunn som har sviktet.

Vi kan ikke lenger være naive og tro at null-sanksjoner fører til bedre tjenester. Vi kan ikke akseptere at de mest sårbare overlates til et system som ikke tar ansvar.

Rettssikkerhet er ikke en gave, ikke et ideal og ikke et løfte. Rettssikkerhet er det eneste som beskytter oss alle mot maktmisbruk. Uten reelle kontrollmekanismer og konsekvenser, er vi ikke lenger trygge borgere i en rettsstat – vi er undersåtter i et system som gjør som det vil.

Derfor må vi våge å kreve mer: uavhengige organer, reelle sanksjoner, og et system som vet at feil får konsekvenser. Først da kan vi si at rettssikkerheten er levende. Først da kan vi si at vi beskytter de mest sårbare.