Makt&Menneske

Tenk deg at det var din datter. Hun ligger på operasjonsbordet, i narkose for en tannbehandling. Hun sover stille, forsvarsløs, uten mulighet til å si noe. Når hun våkner, har kroppen hennes gjennomgått et inngrep hun aldri fikk spørsmålet om. Ingen onde hensikter, bare et system som ikke tok seg tid til å spørre. Ville du akseptert det?

 

Jeg tror ikke helsepersonell ved Sørlandet sykehus Arendal ønsket å krenke noen. Jeg tror de fleste gjorde det de mente var best. Men når systemet svikter, er gode intensjoner ikke nok. Da står vi i fare for å frata mennesker med utviklingshemming selve retten til å være individer.

 

 

Kvinner med alvorlig utviklingshemming lever ofte i en dobbel avhengighet. De er prisgitt både systemet og sine nærmeste. Deres stemme blir sjelden hørt. Ofte finnes det nesten ikke rom for å si nei – selv om de ønsker det. Og når det lille rommet for motstand overses eller tolkes som «problematferd», blir deres rett til å bestemme over egen kropp visket bort.

 

 

Vi må minne oss selv på at samtykke ikke bare handler om å si «ja» eller «nei». For at et samtykke skal være gyldig, må det være informert. Det krever at man forstår inngrepet, fordelene, ulempene og alternativene. Uten denne forståelsen er et ja ikke mer enn en lyd, et nikk, en refleks – men ikke et reelt valg.

Derfor er spørsmålet ikke om pasienten sa ja, men om hun hadde evnen til å forstå hva hun sa ja til. Og like viktig: Det må dokumenteres om det er lagt til rette for at hun faktisk kunne forstå etter sitt eget nivå – selv om hun ikke kan forstå på samme måte som en person uten alvorlig utviklingshemming. Hvis ingen har vurdert dette, er det vi som samfunn som svikter.

 

 

Lovverket åpner for tvungen helsehjelp når det er strengt nødvendig. Noen ganger kan tvang være både forsvarlig og livreddende. Men selv når et tiltak kan sies å være forsvarlig, kan det samtidig være uetisk. Tvangslovgivningen er tydelig: tvang skal være siste utvei, og minst mulig inngripende.

Å legge noen i narkose for å unngå motstand, og så gjennomføre et gynekologisk inngrep, er et eksempel på hvor vanskelig grensen kan være. Kanskje trodde man det var omsorg. Men uten dokumentasjon, uten vurdering av samtykkekompetanse, blir tvangen stående alene – og da er den både ulovlig og dypt krenkende.

 

 

Et tiltak som skulle hjelpe, kan i realiteten føre til mer tvang. Tenk på en kvinne som får satt inn en spiral hun aldri har bedt om. Hun kan ikke forklare smertene sine etter inngrepet, men viser det gjennom uro og endret atferd. Uroen tolkes som «problematferd». Svaret blir mer tvang – fysisk maktbruk eller beroligende medisiner.

Slik blir et tiltak som var ment å gi omsorg, en døråpner til nye krenkelser.

 

 

Jeg tviler ikke på at både fagfolk og pårørende vil det beste. Men gode hensikter kan aldri være nok. Selv når pårørende eller verger samtykker, betyr ikke det at pasienten selv har forstått og hatt mulighet til å si nei. Og det er nettopp derfor vi har et system med regler, rutiner og dokumentasjon.

Når disse mangler, når alt reduseres til «intensjoner», risikerer vi å flytte grensene for hva som er akseptabelt. Da er det ikke lenger individet som står i sentrum, men systemets behov og samfunnets bekvemmelighet.

 

 

Vi trenger ikke lete langt tilbake i historien for å se hva som skjer når grensene flyttes for dem som ikke kan si ifra. Institusjonalisering, tvangssterilisering og andre grove overgrep ble lenge forsvart med argumentet om «pasientens beste».

Vi liker å tro vi har lagt den tiden bak oss. Men dersom vi i dag aksepterer inngrep uten samtykke, dokumentasjon eller reell vurdering av pasientens evne til å forstå, må vi stille oss selv et ærlig spørsmål: Hva er egentlig forskjellen?

 

 

Kritikken i denne saken skal ikke skremme fagfolk fra å hjelpe. Den skal ikke skape en heksejakt. Den skal minne oss om hvor skjøre rettighetene er for dem som ikke selv kan rope høyt. Den skal vekke oss som samfunn, og få oss til å ta lærdom.

Hvis vi lar hensynet til fagfolks gode intensjoner veie tyngre enn individets rettigheter, risikerer vi å skyve grensene enda litt lenger. Og historien har vist oss at det alltid går utover de mest forsvarsløse.

 

Det er på tide å forstå at gode intensjoner aldri kan erstatte rettssikkerhet. Kvinner med alvorlig utviklingshemming er ikke bare pasienter – de er individer, med samme rett til å bli spurt, hørt og respektert som alle andre.