Makt&Menneske

Så lenge systemet vinner ved å bryte ned dem som sier ifra, taper vi alle. For når de sterkeste pårørende knekkes, hva da med de som aldri klarte å reise seg?

Tilliten som brister

Vi lærer fra barndommen av å stole på fellesskapet. Vi tror på systemet, på rettssikkerheten, på at kommunen, Statsforvalteren – ja, til og med Sivilombudet – er der for å beskytte oss når vi trenger det mest. Vi lever med den troen, trygg og god.

Men når den dagen kommer, når du virkelig faller og endelig søker hjelp, møter du en virkelighet du aldri ante eksisterte. En virkelighet som knuser tilliten, som gjør deg fremmed i ditt eget land.

Fra kamp til utmattelse

Mange foreldre til barn med store behov lever i en livslang kamp. De bærer, de kjemper, de ofrer seg. De står i krysspresset mellom skole, PPT, spesialisthelsetjenesten, skoleskyss og avlastning – uten å bli sett som mennesker selv.

Når barnet fyller 18, våger de å håpe. Nå – endelig – skal det finnes trygghet, fellesskap, et system som bærer. Men drømmen blir til et mareritt. For mange er det først her helvete begynner.

Når varsling blir en forbrytelse

Du ser svikten. Du sier ifra. Først forsiktig, så tydeligere. Du håper og forventer at noen skal lytte. Men isteden blir du møtt av stillhet, av ansvarsfraskrivelse – og til slutt: motangrep.

Plutselig handler ikke saken lenger om ditt barn eller tjenestene. Den handler om deg. Nå er det du som er problemet. Du blir merket: krevende. Aggressiv. Sint. Tiltakene handler ikke om å hjelpe ditt barn – de handler om å beskytte ansatte mot deg.

Utmattelsesstrategien

Systemet har en strategi. De vet at du vil kjempe til siste pust. De vet at du vil skrive, forklare, dokumentere. Og de vet at du til slutt blir utslitt.

De lærer seg hva som gjør deg urolig. De vet hva som utløser din frustrasjon. Og de lar det skje igjen og igjen – til du mister oversikten, til du mister pusten. Når du til slutt eksploderer, peker de: «Se, vi sa det jo. Der er problemet.»

Traumet som vokser

Det mest ødeleggende er ikke bare tjenestesvikten, men hvordan du selv blir skrevet om. Å lese i dokumenter at du er en trussel. At du skremmer ansatte. At du er årsaken til at tilbudet til din kjære svikter.

Dette er ikke bare urettferdig. Det er traumatiserende. Og når du søker hjelp – hos advokater, organisasjoner, pressen – er saken allerede blitt så uoversiktlig at ingen tør gripe den. Akkurat slik systemet ønsker det.

Ingen fortalte deg sannheten

Alt dette møter du uforberedt. Ingen fortalte deg hva som venter. Ingen ga deg verktøyene til å beskytte deg selv.

Vi lærer oss å sikre husene våre med låser og alarmer, vi tegner forsikringer, vi bremser når vi ser fotobokser. Vi vet hvordan vi beskytter oss mot det meste. Men hvordan beskytter vi oss mot systemet?

Her finnes ingen manual. Ingen opplæring. Bare en blind tillit – som for mange ender i et brutalt oppgjør med virkeligheten.

Vi trenger en ny skole

Derfor trenger vi en ny skole. Ikke byråkratenes skole, men pårørendes. En skole der de erfarne, de som allerede har gått gjennom stormen, lærer de nye hva de har i vente. Hvordan systemet fungerer i virkeligheten, hvordan hersketeknikker ser ut, hvordan man beskytter seg selv før man brytes ned.

For dette gjelder ikke bare «noen få krevende pårørende». Dette gjelder oss alle. For før eller siden vil vi alle stå der – som pasienter, som pårørende, eller begge deler.

Så lenge systemet vinner ved å bryte ned dem som sier ifra, taper vi alle. For når de sterkeste foreldrene knekkes, hva da med de som aldri klarte å reise seg?