Makt&Menneske

Frykten er ikke tilfeldig. Den har blitt en del av forvaltningskulturen.
Og den virker.

I møte med helsevesenet og forvaltningen forteller mange pårørende om det samme: frykten.
Ikke bare frykten for sykdom, men frykten for systemet.
For hva som skjer dersom du spør for mye. For hva du mister om du klager. For hvilke ord som plutselig står om deg i en journal du aldri får lese.

Frykten er ikke tilfeldig. Den har blitt en del av forvaltningskulturen.
Og den virker.

Tillit som ensidig kontrakt

Norsk forvaltning er bygget på tillit. Det sies med stolthet at vi har et system basert på åpenhet og likeverd.
Men den tilliten går én vei — fra borgeren til systemet.

Når en saksbehandler skriver feil, forventes det at du skal forstå.
Når et vedtak mangler grunnlag, skal du ha tålmodighet.
Når en av dine nærmeste feilbehandles, skal du vise tillit.

Men hvis du stiller spørsmål, hvis du krever dokumentasjon, hvis du insisterer på sannhet — da merkes du som «vanskelig».
Da glipper tilliten, og med den forsvinner tryggheten.

I praksis har Norge skapt en tillitsmodell som tjener systemet, ikke borgeren.
OECD peker i sin rapport Drivers of Trust in Public Institutions in Norway (2022) på at tillit må bygge på gjensidighet og ansvarliggjøring. Men i Norge brukes tillit ofte som et skjold mot kritikk, ikke som en forpliktelse til åpenhet.

Frykten for å falle utenfor

Pårørende står ofte i frontlinjen — som advokater, vitner og omsorgsbærere for sine nærmeste.
De ser feil som ikke blir rettet, og de vet hvor vanskelig det er å si ifra.
De vet at én feil setning kan endre hvordan systemet ser på deg — og på den du prøver å hjelpe.

Mange forteller om usynlige sanksjoner:
Mindre informasjon, færre møter, lavere tillit fra fagpersonell.
Du blir ikke straffet formelt, men du merkes sosialt.
Det er slik makt opprettholdes: ikke gjennom trusler, men gjennom stillhet.

“Frykt er forvaltningens mest effektive virkemiddel – for den krever ingen lovhjemmel.”

Dette er ikke paranoia. Det er sosial styring.
Systemet vet at mennesker som er redde for å miste noe, ikke krever forandring.

Når ansvar oppløses i hierarkiet

I norsk forvaltning finnes ansvar overalt – men aldri ett sted.
Når feil skjer, henvises det til «rutiner». Når rutiner svikter, pekes det på «manglende ressurser».
Når noen blir skadet, beklages det «på vegne av systemet».

Men et system kan ikke be om unnskyldning. Bare mennesker kan det.
Og når ingen enkeltperson stilles til ansvar, mister ansvar selve meningen.

I helsevesenet handler det ikke bare om etikk, men om liv.
Feil journaler, uriktige opplysninger, manglende samtykke og feilmedisinering ødelegger liv.
Likevel skjer det sjelden at noen må stå til ansvar.

Ifølge Statens helsetilsyn fikk 155 helsepersonell sine autorisasjoner tilbakekalt i 2021.
Men langt flere saker ble avsluttet uten konsekvens — selv ved alvorlige lovbrudd.
Det er et signal til hele systemet: Du kan gjøre feil, bare du gjør det i systemets navn.

Når stillheten blir kultur

Stillheten er ikke tilfeldig. Den er innlært.
Offentlige ansatte får høre at lojalitet er en dyd.
Pårørende får høre at tålmodighet er nødvendig.
Og befolkningen får høre at tillit er det som holder Norge sammen.

Men tillit uten kontroll er ikke styrke. Det er sårbarhet.

I praksis har vi skapt en kultur der det er tryggere å tie enn å si sannheten.
Der feil håndteres som trusler mot systemets omdømme – ikke som læring for framtiden.

Og slik fortsetter stillheten å beskytte makten, mens borgerne mister sin.

Derfor må vi handle sammen

Et system som ikke tåler kritikk, tåler heller ikke forandring.
Derfor må endring komme nedenfra – fra de som bærer konsekvensene.

Individuell kamp fører sjelden fram.
Klage etter klage forsvinner i byråkratiske labyrinter, og enkeltstemmer overdøves.
Men når mange står sammen, endres alt:
Da blir det farlig for systemet å tie.
Da blir det vanskelig å overse.

Kollektiv handling er ikke bare et politisk verktøy – det er et demokratisk vern.
For ingen makt tåler lys fra mange retninger.

Fellesskap er den eneste makten systemet ikke kan administrere bort.

Frykten taper når vi handler

Systemet vil alltid håpe at vi gir opp – at vi blir slitne, ensomme, redde.
Men historien viser at de største endringene alltid starter med mennesker som nektet å tie.

Vi kan ikke la frykten styre hvem som får rettssikkerhet i Norge.
Vi kan ikke akseptere at feil får stå, bare fordi noen er redde for å ta ansvar.
Vi kan ikke bygge et samfunn der tillit brukes som et argument mot åpenhet.

Derfor må vi kreve det mest grunnleggende i et demokrati:
Et system som står til ansvar.

Skriv under her dersom du ønsker endring: UNDERSKRIFTSKAMPANJE