Makt&Menneske

Journalen er det eneste stedet kommunen virkelig snakker med seg selv. Den virker formell, men er skrevet av mennesker – med egne interesser, lojaliteter og antakelser.

Når du åpner en pasient/bruker-journal, forventer du fakta. Observasjoner. Nøktern dokumentasjon.

I virkeligheten finner du noe helt annet:
En fortelling. En versjon. Et strategisk språk – skrevet for å beskytte systemet, ikke pasienten/brukeren.

Journalen fungerer som kommunens offisielle sannhet. Den brukes til å forklare vedtak, beskytte ansatte og legitimere beslutninger. Det den sjelden gjør, er å beskrive hele virkeligheten.

Som pårørendeorganisasjon ser vi det samme igjen og igjen:
En dement pasient svarer “ja” på spørsmål han ikke forstår, og det journalføres som samtykke. En kvinne med utviklingshemming og uten verbalt språk blir beskrevet som om hun har “takket nei til besøk”. En datter ber om mer hjelp til moren, og fremstilles som krevende. En sønn uttrykker uro for farens psykiske helse, og det noteres at far “ikke ønsker kontakt”.

Ingen steder fremgår det at pasienten mangler språk. Eller at vedkommende er redd. Eller at pårørende har dokumentert svikt.

Journalen er ikke nøytral. Den er et maktverktøy. Den høres faglig ut, men er ofte full av antakelser, strategiske formuleringer og utelatelser. Den skrives i stor grad uten innsyn eller motstemme.

For mange pårørende oppleves journalen som psykisk vold. De ser sine egne handlinger og relasjoner forvrengt. De finner seg selv redusert til “forstyrrende”, “krevende” eller “utagerende”. Slik fjernes de – ikke bare fra samarbeidet med tjenesten, men fra selve livet til sine nærmeste.

Dette skjer ikke tilfeldig. Det er et mønster. Det skjer i systemer som mangler kontroll, åpenhet og motstand. Der ansvaret flyttes med setninger som “det vurderes at”, og der protester tolkes som brudd på ro og orden.

Statsforvalteren etterprøver sjelden journalinnhold. Klager henvises ofte tilbake til kommunen. Mange gir opp før de når Sivilombudet. I mellomtiden står pårørende uten kontakt – og personer med utviklingshemming eller kognitiv svikt uten forsvar.

Vi trenger ikke flere rundskriv. Vi trenger reformer:

• Rett til å legge ved korrigerende merknad i journal
• Obligatorisk dokumentasjon av samtykkekompetanse når pasienten “takker nei”
• At begrensning av pårørendekontakt alltid fattes som vedtak med klagerett
• Et uavhengig tilsyn som faktisk etterprøver språk, praksis og rettssikkerhet

For når journalen lyver – og behandles som sannhet – rammer det ikke kommunen.

Det rammer dem som ikke kan forsvare seg.
Og dem som prøvde.