Makt&Menneske

En mor klaget fordi sønnens vedtak om hjelp ikke ble oppfylt. Statsforvalteren svarte at “tilsyn i liten grad vil bidra til bedre tjenester” – og la saken bort. Nå slår Sivilombudet fast at behandlingen var feil. Saken avslører et langt større problem: Et tilsynsapparat som ikke beskytter borgerne, men systemet.

Statsforvalteren i Trøndelag fikk en klage fra en mor: Sønnen fikk ikke den praktiske bistanden som var vedtatt. Klagen var krystallklar – vedtaket ble ikke oppfylt. Likevel valgte Statsforvalteren å behandle saken som anmodning om tilsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 7-4, ikke som rettighetsklage etter § 7-2. Og da kommunen svarte at «tjenestene var kommet i gang», avsluttet Statsforvalteren med den oppsiktsvekkende begrunnelsen at «tilsynsmessig oppfølging i liten grad vil bidra til forbedring av helsetjenesten».

Sivilombudet har nå slått fast det åpenbare: Klagen skulle vært behandlet som rettighetsklage. Det avgjørende er klagerens pretensjon. Mener klageren at rettighetene i pbrl. kapittel 2 er brutt – som her, når et vedtak ikke iverksettes – da utløses rettighetsløpet i § 7-2, med krav til realitetsbehandling, begrunnelse og klagerett. Punktum.

Denne saken er mer enn en saksbehandlingsfeil. Den viser et systemskifte: Rettigheter blir gjort om til administrasjon, og tilsynet blir en ventil for å slippe luften ut av borgerens krav, ikke et verktøy for å sikre loven.

Rettighetsbrudd kamuflert som «tilsyn»

Lovgiveren har vært tydelig. Pbrl. § 7-2 gir en bred rettighetsklage når pasienten/brukeren «mener» at rettigheter (bl.a. § 2-1 om nødvendig og forsvarlig hjelp) er brutt. Det kreves ikke jusspråk, paragrafer eller riktige henvisninger – bare at innholdet i klagen viser at en rettighet ikke oppfylles. Sivilombudet gjentar dette: Det er klagerens pretensjoner som styrer.

Når Statsforvalteren likevel omklassifiserer til tilsyn etter § 7-4, skjer to ting som svekker rettssikkerheten dramatisk:

1. Klagen mister rettighetskarakteren. Klageren faller ut av forvaltningslovens spor for enkeltvedtak, med begrunnelseskrav, partsinnsyn og full klageadgang.

2. Etter lovendringen i 2022 (pbrl. § 7-4 a) har Statsforvalteren betydelig skjønnsrom til å vurdere hvordan en tilsynsanmodning skal følges opp – inkludert å la være å følge opp. Nettopp det skjedde her.

Med andre ord: Ved å dytte en rettighetsklage over i tilsynskurven, tar man bort tennene i borgerens rettsvern. Det er ikke bare feil. Det er en metodisk svekkelse av lovgitte rettigheter.

Når feilinformasjon blir fasit

Saken rommer et moment som bør sjokkere mer enn det hittil har gjort: Kommunen ga uriktige opplysninger, og Statsforvalteren oppdaget det ikke. Senere innrømmet Statsforvalteren at dersom de hadde visst at vedtaket faktisk ikke var iverksatt, ville de behandlet saken som rettighetsklage.

Dette er kjernen i problemet Pårørendeunionen har pekt på i årevis:
– Kommuner leverer glansbilder i brevs form.
– Tilsynsmyndigheten tar svaret for god fisk.
– Borgerens dokumenterte erfaringer taper i møte med et system som først og fremst vil videre.

Når sannhetsgehalten i kommunens redegjørelser ikke etterprøves, er kontrollen illusorisk. Et tilsyn som ikke ser, ikke undersøker og ikke finner – er ikke tilsyn. Det er samtykke.

«Tilsyn vil i liten grad bidra til forbedring» – setningen som avkler systemet

Statsforvalterens avslutning er historisk klarspråk: Tilsyn hjelper ikke. En myndighet som innrømmer at dens egen kjerneoppgave ikke gir bedre tjenester, sier i realiteten at verktøykassen er tom – eller at man ikke har tenkt å bruke verktøyene.

Hvilket signal sender dette til kommunene? At det lønner seg å stå i stormen. At vedtak kan forbli uoppfylt uten konsekvens. At rettigheter kan bli teori.

Hvilket signal sender det til brukere og pårørende? At retten din avhenger av kommune og tilfeldigheter – et reelt rettighetslotto.

Jussen er ikke uklar – praksis er

Sivilombudet rydder bordet:

• Rettighetsklage (§ 7-2) utløses når klageren mener rettighetene i kap. 2 ikke oppfylles – som når et vedtak ikke gjennomføres.

• Om klageren har «rett», er realitetsvurderingen – ikke inngangsvilkåret.

• Usikkerhet om hva klageren krever? Plikt til å avklare.

• Å behandle som tilsyn i stedet, fratar klageren rettigheter – særlig etter 2022-endringen som øker Statsforvalterens skjønn i tilsynsspor.

Sagt enklere: Dette handler ikke om gråsoner i loven. Det handler om feil sporvalg.

Hva står på spill?

Dette er ikke bare en sak fra Trøndelag. Dette er et speil av praksis mange steder:

• Vedtak fattes – men iverksettes ikke.

• Klager sendes – men omklassifiseres.

• Kommuner leverer uriktige opplysninger – og slipper unna.

• Statsforvalter konkluderer uten virkning – og saken legges død.

Slik forvandler vi rettigheter til forventninger, klageinstituttet til en kølapp – og tilsynet til et rituale. Den som taper, er alltid den som trenger systemet mest.

Hva må endres – nå

1. Presis instruks: Alle klager som i realiteten hevder manglende oppfyllelse av rettigheter i pbrl. kap. 2 skal behandles som rettighetsklager (§ 7-2). Tvil skal avklares med klager.

2. Bevisbyrde og etterprøving: Statsforvalteren må verifisere kommunale opplysninger når de strider mot klagers dokumentasjon. Standard henvendelser og «kommunen opplyser»-brev holder ikke.

3. Tidsfrister og prioritet: Når vedtak ikke iverksettes, skal saken gå hastespor – fordi rettigheten er her-og-nå, ikke i morgen.

4. Sanksjoner: Gjentatt manglende iverksetting av vedtak må utløse pålegg, tvangsmulkt og offentlige merknader. Tilsyn uten konsekvens er administrasjon, ikke rettssikkerhet.

5. Transparens: Statsforvalterens avgjørelser i rettighetsklager bør publiseres i anonymisert form. Offentlighet er borgerens beskyttelse.

6. Kompetanse og kultur: Ledere må bære ansvar når rettighetsklager feilklassifiseres. Dette er ikke «uheldig» – det er rettighetsavskjæring.

Til slutt: Hvem fører tilsyn med tilsynet?

Sivilombudet har gjort jobben her: påpekt feil spor, minnet om loven og krevd ny behandling. Men vi kan ikke lene oss på at hvert enkelt overtramp skal bli en ombudssak. Systemet må virke i første linje.

Når Statsforvalteren sier at tilsyn «i liten grad» forbedrer, forteller de oss at rettsstaten trenger vedlikehold. Ikke flere bekymringsmeldinger. Ikke flere runde formuleringer. Men tydelige beslutninger, etterprøving – og konsekvenser.

Først da slutter rettigheter å være lotto. Først da er vedtak mer enn papir. Først da kan pårørende slippe å være saksbehandlere for egne barn.

Saken fra Trøndelag er et vannskille. Den som fortsatt mener at problemet er «kommunikasjon» og «mistillit», har ikke forstått hva Sivilombudet faktisk har sagt:
Rettighetene finnes. Det er Statsforvalteren som ikke lar dem virke.