Makt&Menneske

Vergemålsloven skulle være moderne, human og støtte mennesker i egne valg. I stedet har den blitt et system der staten tar beslutningene på vegne av dem den skulle beskytte. Når hjelp blir til kontroll, utfordres både rettssikkerheten og grunnleggende menneskerettigheter.

Norge liker å tro at vi er et foregangsland for menneskerettigheter. Vi snakker varmt om inkludering, rettssikkerhet og verdighet. Men bak disse ordene finnes en realitet som skurrer: et system der staten selv fratar mennesker retten til å bestemme over eget liv. Det heter vergemål.

Et system i utakt med sin tid

Vergemålsloven skulle være moderne og human. Den skulle gi støtte, ikke styre. Tolv år senere står vi igjen med et system som i praksis gjør det motsatte. Der vergen ofte blir den som tar beslutningene, mens personen loven skulle beskytte, reduseres til en formalitet.

FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes rettigheter har slått fast at Norge bryter med CRPD – konvensjonen vi selv har forpliktet oss til. Det handler ikke om detaljer. Det handler om selve premisset for vergemål: at noen mennesker ikke er i stand til å vite sitt eget beste. Dette er en tanke som hører hjemme i et annet århundre.

Sivilrettsforvaltningen understreker at systemet skal bringes i samsvar med CRPD. Men praksis viser det motsatte. For hva slags «selvbestemmelse» er det når mennesker med demens nektes tilgang til egne penger? Når voksne med kognitive utfordringer får tildelt verger de aldri har møtt? Eller når foreldre til barn med spesielle behov mister retten til å forvalte egne barns midler fordi de anses for «for nær»?

Når hjelp blir kontroll

Ordningen med profesjonelle verger skulle sikre kvalitet. I stedet har den blitt et system uten ansvar. Det finnes verger som har over hundre oppdrag. Noen overlater oppgavene til sekretærer. Noen møter aldri menneskene de representerer. Likevel mottar de vergegodtgjørelse som om de var personlige støttespillere.

Dette er ikke unntak. Det er struktur. Statsforvaltere fratar pårørende vergeoppdrag og erstatter dem med profesjonelle verger som ofte har sterkere lojalitet til systemet enn til individet. Når bosted, økonomi og hverdagsvalg styres av fremmede – er det da støtte, eller er det makt?

Vergemålsloven gir i dag rom for omfattende inngrep i folks liv – uten tilstrekkelig rettslig kontroll. Mange mister i praksis disposisjonsretten over egen økonomi. Noen mister retten til å samtykke i medisinsk behandling. Andre opplever at vergemålet aldri avsluttes, selv når de ber om det.

Dette er et alvorlig demokratisk spørsmål. For retten til selv å ta valg – også dårlige valg – er selve kjernen i et fritt samfunn.

En politisk unnlatelsessynd

Regjeringen har foreslått å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er et viktig symbolsk grep, men lite vil endre seg så lenge vergemålsloven fortsatt bygger på et system av representasjon fremfor reell beslutningsstøtte.

Vi har prøvd å lappe. Nå må vi bygge på nytt.

Det trengs en total gjennomgang av vergemålsinstituttet. Ikke flere rundskriv, men en ny modell som setter individet i sentrum – ikke systemet.

Det betyr:

• At vergemål må være siste utvei, ikke første.
• At profesjonelle verger må ha et begrenset antall oppdrag – og krav om personlig kontakt.
• At vergehavers vilje alltid skal være utgangspunktet for enhver beslutning.
• At det etableres uavhengige kontrollmekanismer som faktisk kan holde verger og statsforvaltere til ansvar.

Dette er ikke radikalt. Det er grunnleggende rettsstat.

Når staten blir formynder

Vi må tørre å stille det prinsipielle spørsmålet: Hva skjer med et demokrati når staten selv blir formynder? Når systemet som skulle beskytte de sårbare, i stedet beskytter seg selv?

Vi har sett det før. I saker som Tolga-saken ble mennesker satt under vergemål uten reell grunn. Feilvurderinger, dårlig kommunikasjon og en blind tro på systemets egen ufeilbarlighet. Og likevel – ingen reell ansvarliggjøring.

Det er en ubehagelig sannhet at Norge i dag har mennesker som lever uten reell selvbestemmelse, ikke fordi de ikke kan ta valg, men fordi systemet ikke lar dem.

Fra formynderi til frihet

Et rettssamfunn måles ikke på hvordan det behandler de sterke, men på hvordan det behandler de sårbare. Hvis vi virkelig mener alvor med menneskerettigheter og inkludering, må vi slutte å kalle kontroll for omsorg.

Vergemål i dagens form tilhører fortiden. Vi trenger et system som bygger på tillit, beslutningsstøtte og autonomi. Et system som beskytter – uten å ta fra.

For spørsmålet vi må våge å stille, er enkelt:
Når «verge» i praksis betyr makt, og «støtte» betyr styring – hvem er det egentlig som skal verges?