Makt&Menneske

I møtet mellom pårørende til personer som mottar kommunale tjenester og den kommunale tjeneste­utøvelsen, oppstår ofte en kompleks relasjonell dynamikk. Det er velkjent at kommuner i mange tilfeller opplever pårørende som «vanskelige», og at tjenesteutøvelse blir forstyrret av pårørendes krav og bekymringer. Samtidig får pårørende mye mindre kunnskap om de psykologiske prosessene og maktdynamikkene som faktisk kan ligge til grunn for tjeneste­apparatets håndtering. Formålet med denne teksten er å bevisstgjøre pårørende på de strukturelle og relasjonelle mekanismene som kan føre til at kommunens ansvar for kvalitet og tilrettelegging i realiteten blir forskjøvet – slik at kampen handler om pårørendes troverdighet heller enn om tjenestekvaliteten.

Begrepsramme: makt, relasjonell dynamikk og systemisk kommunikasjon

Begrepet makt i sosialt arbeid og offentlig forvaltning handler ikke kun om eksplisitt tvang eller kommandolinjer, men om kontroll over agenda, definisjonsmakt og tilgang til informasjon. For eksempel viser Saar-Heiman (2023) at sosionomer selv reflekterer over hvordan de bruker «power with» og «power over» i relasjon til foreldre i barneverns­saker, og at definisjonsmakten ofte ligger hos profesjonelle. ScienceDirect
I møtet mellom kommune og pårørende oppstår dermed en asymmetri: Kommunen innehar institusjonell makt – ansvar for å tilby, tildele og kvalitetssikre tjenester. Pårørende derimot har rollen som ekstern ressurs, ofte uten formelt mandat eller lik maktposisjon.

Relasjonell dynamikk beskriver de gjensidige påvirkningsprosessene mellom aktørene – hvordan pårørende og kommunale aktører i praksis knytter seg til og handler med hverandre over tid. Forskning viser at familiedynamikk påvirker belastningen på omsorgsgivere (Kusaba 2016) – dvs. at relasjonelle mønstre mellom familie og omsorgspersoner har stor betydning for utfall. PMC I konteksten kommunal tjenesteyting skjer dette på et annet nivå: kommunen observerer pårørendes atferd, reaksjoner, bekymringer, og lærer seg gradvis en oppfatning av hvem de er; denne kjennskapen kan så brukes – bevisst eller ubevisst – i tjeneste­utøvelsen.

Systemisk kommunikasjon viser til hvordan kommunikasjonsprosesser ikke bare skjer individuelt, men i en kontekst – med roller, hierarkier, forventninger og struktur. Kommunen som organisasjon fungerer som et system med rutiner, ansvarslinjer, beslutningsgrunnlag, men også med behov for stabilitet og kontroll. Pårørende deltar i dette systemet, men med andre forutsetninger, mindre formell støtte og ofte større sårbarhet. Når systemet ikke løser de konkrete bekymringene pårørende bringer fram, vil pårørende kunne erfare at deres innsats ikke fører til reell endring – og de kan føle at det nettopp er deres bekymringer som blir registrert og brukt mot dem.

Hvordan «fellen» bygges – en analyse

Over tid får kommunen — gjennom kontakt, tilsyn, rapporteringer og møter — mer kunnskap om de pårørendes bekymringer, redsel og engasjement. Denne kunnskapen er selvsagt livsviktig for kommunen for å kunne tilpasse tjenester, men den kan også bli brukt ulikt i praksis. Dersom kommunen ikke aktivt tar tak i de bekymringene som pårørende løfter – for eksempel manglende bemanning, ustabil omsorg, uklarhet om ansvarsfordeling – kan pårørende etterhvert oppleve at «ingenting nytter uansett hvor mye vi sier». Denne opplevelsen av hjelpeløshet genererer ofte emosjonell belastning og slitasje. Pårørende blir utslitte – og som et resultat kan de lettere provoseres eller reagere med mer tydelig kritikk eller klage. Dette er ikke tilfeldig: Dette er situasjoner hvor kommunen gradvis beveger relasjonen fra «vi samarbeider» til «du er bekymret, du er krevende».

Forskningslitteraturen om barrierer for bruk av offentlige tjenester viser at selv når pårørende har stort behov, er det individuelle og strukturelle barrierer som gjør at de ikke får utnyttet støtteordningene fullt ut. Choi (2023) peker på at systemnivå, erfaring med helse­systemet og strukturelle faktorer påvirker om omsorgsgivere benytter formelle tjenester eller ikke. PMC Når systemet ikke responderer effektivt, kan pårørende oppleve at all bekymring som kommuniseres blir registrert, men ikke handlet på – og dette skaper et maktforhold hvor kommunen har definisjonsmakt: hvem problemet er og hvem som «forstyrrer».

Når pårørende så etter lang tid – utslitte og kanskje provoserte – handler i mer tydelig kritiske eller konfliktskapende former, stilles spørsmålet: Er det tjenestekvaliteten det handler om eller pårørendes atferd? Kommunen kan da snu perspektivet og begynne å fokusere på pårørendes atferd og «vanskeligheter», fremfor på det de opprinnelig tok opp – tjenestenes kvalitet og stabilitet. Dette er en form for systemisk kommunikasjon hvor oppmerksomheten blir forskjøvet fra sak («kvalitet i omsorgen») til relasjon («dårlig samarbeid fra pårørende»). Relasjonell dynamikk blir dermed et strategisk medium for maktutøvelse.

Konsekvenser og implikasjoner for pårørende

For pårørende som trår inn i denne dynamikken er det viktig å være bevisst på egen rolle og maktforholdet. Her er noen refleksjoner og råd:

• Dokumentasjon: Pårørende bør systematisk dokumentere bekymringer, møter, respons og konsekvenser. Dette bidrar til å motvirke at det er oppfatningen av pårørendes personlighet eller «vanskelighet» som blir grunnlag for vurdering.

• Rollanalyse: Vær bevisst på at du har en legitimasjon som pårørende – ikke som profesjonell. Det betyr at du kan fremsette bekymring, men ikke nødvendigvis har kommando eller strukturell makt. Å anerkjenne denne ulikheten gjør deg ikke svakere – men mer strategisk.

• Relasjonell bevissthet: Kjenn etter om møtet flyttes fra tjenesteinnhold til din atferd. Dersom ordskiftet glir over i «dårlig samarbeid», still deg spørsmålet: «Er vi fortsatt i sak eller i relasjon?»

• Søk støtte: Bruk nettverk, andre pårørende, fagfolk utenfor kommunen. Relasjonell sosialt arbeid som har støttefunksjoner for familier viser at nettverk og empowerment har effekt. Relational Social Work+1

• Grenser og utholdenhet: Når du møter mønstre der saken ikke løses men relasjonen endrer seg, bør du sette grenser. Slitasje er ofte signal om at du er på vei inn i fellen hvor kampen handler om deg, ikke den du er pårørende for.

Avsluttende refleksjon

Relasjonen mellom kommune og pårørende handler i siste instans om makt – om hvem som definerer problem, hvem som får tilrettelegging, og hvem som står i fare for å bli definert som problemet. Den asymmetriske maktrelasjonen – hvor kommunen har institusjonell makt og pårørende har ressurs­ og informasjons­makt – kan føre til at relasjonell dynamikk forvandler samarbeidet til en «felle». Kommunen får mulighet til å lære seg mønstre hos pårørende, velge ikke å handle på deres bekymringer, og til slutt vende fokuset mot pårørendes atferd og troverdighet. Ved å være bevisst begreper som makt, relasjonell dynamikk og systemisk kommunikasjon, kan pårørende rustes til å navigere denne komplekse relasjonen med større strategisk klarhet. Målet er ikke konfrontasjon – men likeverdig dialog der sakens innhold – kvaliteten og tilretteleggingen av tjenestene – står i sentrum.

Eksempel fra kommunal kontekst – Når samarbeidet endrer karakter

Forestill deg en pårørende, «Lise», som har en far med omfattende pleiebehov etter hjerneslag. Faren bor på institusjon, og Lise deltar i møter med kommunen for å sikre stabil oppfølging. I starten er relasjonen god: Kommunen inviterer til dialog, uttrykker forståelse og lover oppfølging. Over tid ser Lise at enkelte løfter ikke følges opp – som behov for fysioterapi og sosial aktivitet. Hun minner kommunen om dette, og gjentar bekymringen flere ganger.

Etter noen måneder endres tonen i møtene. Saksbehandleren uttrykker at «Lise er veldig engasjert, men det er krevende å møte alle hennes ønsker». Lise opplever at hun ikke lenger blir møtt som en ressurs, men som en utfordring. Kommunen begynner å skrive i referater at «pårørende viser sterk misnøye», «møtene oppleves som vanskelige», og at «kommunen opplever samarbeidet som belastende».

Etter dette handler møtene mindre om farens behov og mer om Lises kommunikasjon.
Samtidig blir ingen av de opprinnelige tjenesteforbedringene realisert.

Dette er et klassisk tegn på at kommunens systemiske kommunikasjon har endret fokus – fra sak til relasjon. I stedet for å forbedre tjenestene, reorienterer kommunen oppmerksomheten mot pårørendes atferd.
I faglig språk beskrives dette som maktforskyvning – der den institusjonelle aktøren (kommunen) bevarer kontroll ved å endre rammene for hva som regnes som relevant samtaleemne.
Dette er ikke nødvendigvis bevisst manipulativt – men det opprettholder maktbalansen til fordel for systemet.

Verktøy for pårørende – Observasjonsskjema for relasjonell dynamikk

Dette enkle skjemaet kan hjelpe pårørende å registrere og forstå mønstrene i kommunikasjonen med kommunen.
Det kan brukes som refleksjonsverktøy, dokumentasjon og strategisk støtte i møte med systemet.

Ved å føre slike observasjoner systematisk over tid, kan pårørende oppdage hvordan relasjonelle mønstre bygges og opprettholdes. Dette kan igjen brukes som grunnlag for saklig dialog – og eventuelt som dokumentasjon dersom konflikten eskalerer.

Teoretisk forankring og faglig refleksjon

I et systemisk perspektiv (Bateson, 1972; Watzlawick, 1967) er kommunikasjon ikke nøytral – den skaper virkelighet. Kommunal kommunikasjon er dermed ikke bare informasjonsoverføring, men en handling som opprettholder rollefordeling, ansvar og maktstruktur.
Når pårørende beskrives som “vanskelige”, blir dette et kommunikativt signal som flytter oppmerksomheten fra tjenestens kvalitet til relasjonens form.
Det er en strategisk relasjonell handling, ikke nødvendigvis en bevisst ond vilje, men et systemisk forsvar for å bevare orden, stabilitet og intern legitimitet.

Foucaults (1980) maktforståelse hjelper oss å se dette ikke som et spørsmål om hvem som «har makt», men hvordan makt utøves gjennom språk, struktur og praksis. Kommunens byråkratiske språk fungerer som et filter for hva som kan tas på alvor – og hva som kan avvises som “følelsesmessig” eller “ikke konstruktivt”.

Pårørende må derfor forstå makt ikke bare som overgrep eller urett, men som et kommunikativt mønster: hvem får definere hva som er gyldig virkelighetsbeskrivelse?

Avsluttende perspektiv

Kommunens «felle» for pårørende handler i realiteten ikke om ondskap, men om systemlogikk:
For systemet er stabilitet viktigere enn endring.
For pårørende er endring viktigere enn stabilitet.

Disse to logikkene kolliderer – og resultatet blir ofte at kommunen beskytter sin egen orden gjennom å regulere kommunikasjon og relasjon, snarere enn å løse sakens kjerne.
Når pårørende forstår dette dynamiske maktspillet, kan de navigere det med større faglig bevissthet, emosjonell styrke og strategisk klarhet.