Makt&Menneske

Et oppgjør med maktspråket som fratar mennesker med utviklingshemming retten til å leve som borgere

I 2025, i et land som liker å omtale seg som en menneskerettsstat, skriver en norsk kommune følgende i et brev til Statsforvalteren:

«Inntil Statsforvalteren har avklart lignende tilfeller, må vi forholde oss til at N.N. er bosatt i Hjemkommunen etter folkeregisterforskriften. Hen skal skatte der, stemme der og ha det som folkeregistrert adresse – men hen ‘bor’ i nabokommunen.» Det vil si får tjenester i en bolig der.

Bor – i anførselstegn.

Som om det å bo ikke gjelder alle.
Som om mennesker med utviklingshemming og autisme ikke har rett til et hjem, men bare til «tjenester».
Som om de ikke lever, bare administreres.

Dette er ikke en språklig tilfeldighet. Det er et symptom.
Et symptom på et forvaltningsspråk som gradvis har visket ut skillet mellom mennesker og system.
Når man må sette anførselstegn rundt ordet bor, er det ikke bare språkfølelsen som har gått tapt – det er menneskesynet.

Fra hjem til “tjenestested”

Kommunen kaller det ikke lenger tvangsflytting.
De kaller det “endring av tjenestested”.

Et begrep hentet fra byråkratiets mest avhumaniserte vokabular.
Men hvem er det som tjenestegjør her?
Er det mennesket med utviklingshemming som yter en tjeneste til kommunen – eller er det kommunen som skal yte tjenester til mennesket?

Når kommunen omtaler hjemmet som et tjenestested, og beboeren som tjenestemottaker, flyttes tyngdepunktet i språket – og i virkeligheten. Mennesket blir sekundært. Systemet blir primært.
Slik har maktspråket forflyttet seg fra å handle om liv og hjem, til å handle om drift og plassering.

Det er ikke lenger snakk om et menneske som bor.
Det er snakk om en «sak» som har fått nytt tjenestested.

Når rettigheter blir administrasjon

Den aktuelle personen ble tvangsflyttet fra sitt hjem, uten forhåndsvarsel, uten planlegging, og uten mulighet til å medvirke i beslutningen.
Kommunen inngikk avtale med en privat aktør som plasserte hen i en bolig – eller rettere sagt, en kjeller – som ikke var godkjent for varig opphold.

Men i stedet for å erkjenne at dette er et alvorlig rettssikkerhetsbrudd, velger kommunen å omtale det som “endring av tjenestested”. Og for å gjøre fornærmelsen komplett, skriver de at hen “bor” der – med hermetegn.

Dette er ikke bare uverdig.
Det er en språklig avkledning av menneskeverdet.
Et offentlig system som med fullt alvor formulerer slike setninger, viser at noe grunnleggende er gått galt i forståelsen av hva det vil si å være borger i et demokratisk samfunn.

Et språk fra institusjonenes skygge

I 1991 ble institusjonene for utviklingshemmede formelt avviklet i Norge.
Den gang trodde vi at vi hadde tatt et sivilisatorisk sprang.
Vi snakket varmt om “normalisering”, “inkludering” og “selvbestemmelse”.

Men institusjonene har ikke forsvunnet.
De har bare skiftet form.
De finnes nå i språket – i begreper som “bruker”, “tjenestested” og “bofellesskap med heldøgns tjenester”.

De gamle murene er borte, men språket har reist nye.
Når man kaller et menneskes hjem for et tjenestested, er det ikke lenger et hjem.
Når man sier at noen “oppholder seg” der, men ikke “bor” der, er det ikke lenger et liv – bare et administrativt oppdrag.

Maktens språk og systemets komfort

Det byråkratiske språket har en farlig egenskap: det gjør makt usynlig.
Ved å kalle tvang for “flytting”, og fratakelse av hjem for “omdisponering av tjenestested”, slipper systemet å stå til ansvar.
Språket skjuler overgrepene.

Det er enklere å si at en person “har fått nytt tjenestested” enn å si at kommunen har flyttet et menneske mot dets vilje.
Det er mer behagelig å si at noen “får tjenester i en annen kommune” enn å innrømme at man har fratatt en person retten til å bestemme hvor de skal bo.

Dette er makt forkledd som omsorg.
Dette er kontroll kledd i myke ord.
Og det er nettopp slik forråelse oppstår – stille, administrativt, uten onde hensikter, men med økende distanse til mennesket det handler om.

I strid med menneskerettighetene

Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Den slår fast at alle mennesker har rett til:

• å velge hvor og med hvem de vil bo,
• ikke å bli tvunget til å bo i bestemte boformer,
• og å ha lik rett til å delta i samfunnet som alle andre.

Når en kommune flytter en person uten samtykke, nekter å anerkjenne adressen som folkeregistrert bosted, og omtaler hjemmet som et tjenestested, bryter de ikke bare med god forvaltningsskikk – de bryter med internasjonale menneskerettigheter.

CRPD handler ikke bare om fysiske tilpasninger.
Den handler om anerkjennelse – om retten til å eksistere som borger.
Når kommunen skriver at noen “bor” et sted, men ikke egentlig bor der, fratas personen den mest grunnleggende delen av sin menneskelige status: retten til et sted å høre til.

Språkets politiske ansvar

Det er lett å tro at dette bare handler om byråkratisk klossethet.
Men ord former virkelighet.
Ord er politikk.
Når makten endrer språket, endres grensene for hva vi som samfunn godtar.

Vi har sett det før – i språk som “klient”, “bruker” og “institusjonspasient”.
Hver gang man fjerner mennesket fra ordet, blir det enklere å ta beslutninger som ikke tåler moralsk lys.

Et samfunn som setter anførselstegn rundt et menneskes hjem, er på vei tilbake til noe vi trodde vi hadde forlatt.

Et kall til pressen – og til samfunnet

Det er på høy tid at norske medier, politikere og jurister våkner.
Dette handler ikke bare om én kommune eller én sak.
Det handler om en voksende språk- og systemkultur som gradvis fratar mennesker med funksjonsnedsettelse retten til å være borgere, naboer, medmennesker.

Pressen må stille spørsmålene:
Hvordan kan en kommune i 2025 omtale et menneskes hjem som et tjenestested?
Hvordan kan man skrive at noen “bor” – men ikke egentlig bor?
Hvordan kan man forsvare et språk som reduserer liv til logistikk?

Språket avslører oss

Et samfunn avsløres ikke bare i sine lover, men i sine ord.
Og akkurat nå avslører språket i norsk offentlig forvaltning noe dypt urovekkende:
En stadig større avstand mellom mennesket og systemet.
Mellom liv og administrasjon.
Mellom å bo – og bare oppholde seg.

Det er på tide å ta språket tilbake.
For hvis vi lar systemet fortsette å sette anførselstegn rundt menneskers liv, vil vi snart ikke ha mer igjen å sette dem rundt.

🕯️ Institusjonene ble avviklet for 30 år siden.
I dag bygges de opp igjen – ikke i mur og betong, men i språket.