De skulle hjelpe – men endte med å skade. I møte med velferdsstatens hjelpeapparat opplever mange å bli mistrodd, feiltolket – og i verste fall løyet om i offentlige dokumenter. Hva skjer når det som skrives blir viktigere enn det som faktisk skjer?
Møtet mellom individ og offentlig forvaltning er et møte mellom to maktposisjoner. Den ene parten søker hjelp, støtte eller rettigheter – den andre forvalter ressursene, og skriver historien. Mange brukere av hjelpeapparatet i Norge, enten det gjelder NAV, barnevern, helsetjenester eller skole, rapporterer om en gjennomgående erfaring: De føler seg feiltolket, mistrodd, og i verste fall direkte løyet om i journaler, vedtak, interne notater og til og med i rettssaker.
Denne artikkelen undersøker hvorfor slike opplevelser oppstår, og hvordan de kan forstås i lys av teorier om makt, språk og byråkratisk praksis. Vi spør: Hvorfor opplever så mange at ansatte i velferdsforvaltningen ikke gjengir virkeligheten slik den faktisk er – og hva forteller det oss om hvordan makt fungerer i det moderne hjelpeapparatet?
Forvaltningen som maktinstitusjon
Offentlig forvaltning utøver makt ikke gjennom fysisk tvang, men gjennom prosedyrer, klassifikasjoner og dokumentasjon. Max Webers (1922/1978) klassiske byråkratiteori vektla hvordan forvaltningen utøver legal-rasjonell autoritet, hvor makten legitimeres gjennom lover, regler og objektivitet. I praksis er imidlertid maktutøvelsen preget av skjønn, faglige vurderinger og språkbruk – noe som åpner for subjektive tolkningsrom.
Michel Foucaults (1977) perspektiv på makt og kunnskap gir nyttig innsikt: Makt handler ikke bare om å undertrykke, men om å produsere virkelighet. Når offentlig ansatte dokumenterer, kategoriserer og tolker individers liv, utøver de en form for makt som skaper «sannheter» som får reelle konsekvenser.
Skriftens makt: Når dokumentet blir virkelighet
Innen velferdsforvaltningen er det tekstene – ikke dialogen – som «teller». Journalnotater, vurderingsrapporter og vedtak fungerer som performative dokumenter; de ikke bare beskriver virkeligheten, men bidrar til å skape den (Berg, 1997). I en rettslig prosess er det dokumentasjonen som veier tyngst, ikke brukerens opplevelser.
Dette skaper en maktasymmetri: Offentlig ansatte har definisjonsmakt (Høilund & Juul, 2006). Når de velger hvilke hendelser som dokumenteres, hvordan de tolkes, og hvilke begreper som brukes, former de individets posisjon i systemet. En bruker som opplever seg overveldet, kan bli beskrevet som "emosjonelt ustabil"; en forelder som stiller kritiske spørsmål, som "lite samarbeidsvillig".
Hvorfor skjer dette?
1. Systempress og profesjonell lojalitet
Forvaltningsansatte arbeider i et felt med kryssende krav: rettssikkerhet, effektivitet, kontroll og budsjettdisiplin. Lipskys (1980) begrep "street-level bureaucracy" beskriver hvordan ansatte i førstelinjen må fatte skjønnsbaserte beslutninger under tidspress og med begrensede ressurser. Resultatet kan bli at de forenkler komplekse situasjoner, rasjonaliserer beslutninger eller tilpasser virkeligheten til systemets forventninger.
Lojalitet mot kolleger og organisasjon kan også påvirke dokumentasjonen. Institusjonelle narrativer oppstår og vedlikeholdes over tid, der avvik kan tolkes som trusler mot intern enhet. Dermed forsterkes tidligere tolkninger heller enn å utfordres.
2. Språkets makt og kategorienes vold
Språk er ikke nøytralt. I forvaltningen brukes en rekke begreper som bærer med seg normativ tyngde. Faglige klassifikasjoner – som «ressurssvak», «manglende omsorgskompetanse» eller «samarbeidsproblem» – fungerer som sosialt konstruerte kategorier som kan ekskludere og marginalisere (Järvinen & Mik-Meyer, 2003).
Dette er et uttrykk for det Bourdieu (1991) kaller symbolsk makt – evnen til å få sine definisjoner av virkeligheten til å fremstå som naturlige og legitime. Når forvaltningen navngir, kategoriserer og tolker, utøver den denne symbolske makten. Brukerens egen stemme forsvinner ofte i prosessen.
3. Institusjonell normalisering og moralsk distansering
Det som fra utsiden kan oppfattes som løgn eller feilinformasjons, kan fra innsiden oppleves som «normal praksis». Over tid utvikles rutiner og skriveteknikker som gjør det lettere å tilpasse virkeligheten. Dette kan også forklares med moralsk distansering (Bauman, 1989) – et fenomen der aktører i byråkratiske systemer unngår å konfrontere de etiske konsekvensene av sine handlinger ved å vise til prosedyrer og roller.
Et blikk utenfra: Brukerens erfaring som epistemologisk korrektiv
I nyere kritisk forvaltningsforskning argumenteres det for at brukerperspektivet må tas på alvor ikke bare som et uttrykk for opplevelse, men som en alternativ kilde til kunnskap – en mot-narrativ til den offisielle dokumentasjonen (Petersen, 2011). Brukerens erfaring kan fungere som et epistemologisk korrektiv til systemets virkelighetsbeskrivelse.
Dette utfordrer forestillingen om at forvaltningens tekster er objektive og nøytrale. Tvert imot peker det på behovet for å forstå dokumentasjonen som et produkt av maktrelasjoner, språklige praksiser og institusjonell dynamikk – snarere enn som en gjengivelse av «fakta».
Avslutning
Makt i offentlig forvaltning utøves ofte gjennom det som tilsynelatende er nøytrale prosesser: skriving, vurdering, arkivering. Men disse handlingene er ikke uskyldige. Når ansatte i hjelpeapparatet formidler en virkelighet som brukeren ikke kjenner seg igjen i – og denne virkeligheten får juridiske, sosiale eller helsemessige konsekvenser – utøves en form for epistemisk og sosial vold.
Dette reiser spørsmål ikke bare om praksis, men om maktens natur i velferdsstaten. Foucaults innsikt om maktens produktive dimensjon – dens evne til å skape sannheter og subjekter – gir oss verktøy til å forstå hvorfor forvaltningens språk ofte oppleves som undertrykkende snarere enn hjelpende. Samtidig viser Lipsky og Bourdieu hvordan byråkratisk makt, faglig språk og institusjonell normalisering gjør det mulig å forflytte ansvaret fra individ til system – og dermed usynliggjøre skaden som påføres.
Det er derfor avgjørende å analysere forvaltningens praksis med et kritisk blikk – ikke for å delegitimere velferdsstaten, men for å forstå dens indre maktmekanismer og hvordan disse former virkeligheten for dem den er ment å hjelpe.
📚 Referanser (APA 7)
Bauman, Z. (1989). Modernity and the Holocaust. Polity Press.
Berg, M. (1997). Rationalizing medical work: Decision-support techniques and medical practices. MIT Press.
Bourdieu, P. (1991). Language and Symbolic Power. Harvard University Press.
Foucault, M. (1977). Discipline and Punish: The Birth of the Prison. Vintage.
Høilund, P., & Juul, S. (2006). Recognition and Justice: Between Moral and Legal Disputes. Cambridge Scholars Press.
Järvinen, M., & Mik-Meyer, N. (2003). At skabe en klient: Institutionelle identiteter i socialt arbejde. Hans Reitzels Forlag.
Lipsky, M. (1980). Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Services. Russell Sage Foundation.
Petersen, A. C. (2011). Institutionelle fortællinger – en analyse af brugerens plads i sagsfremstillingen. Tidsskrift for Socialforskning, 10(1), 56–78.
Weber, M. (1978). Economy and Society (G. Roth & C. Wittich, Eds.). University of California Press. (Original work published 1922)
What do you think?
Send us feedback!