Når kommunen avslår hjelp, gjemmer det seg sjelden bak harde ord. I stedet får vi høre om «verdighet», «likebehandling» og «helhetlige vurderinger». Men hvem bestemmer egentlig hva som er verdig – og for hvem? Med Machiavelli som veiviser ser vi nærmere på hvordan språk og prosedyrer blir til verktøy for skjult makt i dagens velferdsforvaltning.
Innledning
En pårørende ringer kommunen. Den voksne sønnen hennes med psykisk utviklingshemming trenger mer hjelp. Han faller utenfor tilbudet han egentlig er lovet. Svaret hun får, kommer i et vedtak formulert i standard fraser: «Brukerens verdighet er ivaretatt», og «i tråd med faglige vurderinger anses det ikke nødvendig med ytterligere tiltak». Hun leser det tre ganger. Det høres ut som omsorg – men kjennes som avvisning.
Denne teksten handler om hvordan offentlig forvaltning, særlig på kommunalt nivå og hos statsforvaltere, utøver makt – ikke gjennom trusler eller vold, men gjennom språk, prosedyrer og kontroll over definisjoner. Og om hvordan dette ofte rammer de mest sårbare i samfunnet.
Vi skal hente hjelp fra en tenker mange kanskje ikke forbinder med norsk kommuneadministrasjon: Niccolò Machiavelli (1469–1527). Hans innsikter om maktens natur er mer relevante enn noen gang – og kanskje særlig i møte med byråkrati som påstår å tale på vegne av «verdighet» og «helhet».
Språk som makt
Offentlig sektor i Norge er gjennomsyret av begreper som skal signalisere trygghet og omsorg: brukeren i sentrum, verdighet, helhetlig vurdering, omsorg i tråd med lovverk og retningslinjer. Men ofte opplever brukere og pårørende det motsatte – som om språket er blitt en buffer mellom behov og ansvar.
Det er her Machiavelli blir relevant. I Fyrsten (1532) skriver han:
«Folk dømmer mer med øyet enn med hånden. Alle ser hva du synes å være, men få kjenner hva du virkelig er.»
– Il Principe, kapittel 18
Med dette mener han at makt gjerne opprettholdes gjennom et bilde av moral – et ytre skinn av rettferdighet – selv når handlingene i praksis er kyniske eller strategiske.
Slik også i forvaltningen: Når ressurser skal spares, må kuttene forkles. Og det skjer oftest gjennom språklige vendinger som fratar borgeren innsyn i den egentlige vurderingen – og skjuler maktutøvelse bak tilsynelatende nøytral, omsorgsfull språkbruk.
Vedtaket som kontrollverktøy
Et kommunalt vedtak har formelt sett et rettslig rammeverk. Men i praksis fungerer det ofte som et styringsverktøy – både økonomisk og administrativt. En saksbehandler som er under press til å redusere tjenestetilbudet, vil ikke skrive: «Kommunen har ikke råd til mer hjelp». I stedet formuleres det som en «faglig vurdering» av at brukerens behov er «dekket innenfor et forsvarlig nivå av bistand».
«Den som vil bedra, vil alltid finne noen som lar seg bedra.»
– Machiavelli, Fyrsten, kap. 18
Machiavelli skildrer makt som evnen til å opprettholde ro og lydighet uten bruk av vold, og han anbefaler herskere å bruke lover, institusjoner og språk som virkemidler. I dagens forvaltning er dette høyst aktuelt. Makt utøves «pent» – men konsekvensene for den enkelte kan være alt annet enn verdige.
Pårørendes kamp mot systemet
Når en pårørende forsøker å klage, havner vedkommende i en ny runde med formelle prosedyrer. Svartiden er lang. Saksdokumentene er ofte preget av juridiske begreper og profesjonelle vurderinger som vanskelig lar seg motsi. Mange gir opp.
Pårørende som insisterer på endring, blir i noen tilfeller stemplet som krevende. Deres engasjement kan i neste runde bli brukt mot dem: «Vi opplever at kommunikasjonen er krevende, og anbefaler at videre kontakt skjer skriftlig.»
Dette er ikke enkeltstående feil. Det er systematiske mønstre – som først og fremst rammer dem som allerede er i en sårbar posisjon.
En makt vi ikke snakker om nok
Vi må tørre å stille et ubehagelig spørsmål: Er deler av offentlig forvaltning i ferd med å utvikle seg til en skjult maktstruktur – hvor gode intensjoner og omsorgsspråk dekker over uvilje eller evne til reell hjelp?
Machiavelli advarte mot at makthavere ofte gjør det som tjener deres stilling, heller enn det som tjener fellesskapet – så lenge de opprettholder illusjonen av moral.
«Den som er klok, vil ikke søke ære i å gjøre det gode, om det å gjøre det onde gir ham makt.»
– Fyrsten, kap. 15
Vi kan ikke tillate at velferdsstatens ansikt blir et byråkratisk maskespill der språket om "verdighet", "likebehandling" og «for å sikre en helhetlig tjeneste» blir brukt til å unnslippe ansvar snarere enn å utøve det.
Ansvar, ikke ansvarsfraskrivelse
Forvaltningen i Norge er bemannet av mennesker som stort sett ønsker å gjøre godt. Men systemet de arbeider i, kan gjøre det vanskelig. Det gjør det desto viktigere at vi erkjenner maktens former – også de som skjuler seg i gode intensjoner.
For når en kommune, en Statsforvalter eller en helsetjeneste bruker språket til å legitimere avmakt, da utøves det makt i Machiavellis ånd – selv om ingen vil innrømme det.
Og da er det vår oppgave – som samfunn, som fagpersoner, som mennesker – å stille spørsmålet Machiavelli aldri sluttet å stille:
Hvem tjener egentlig på dette?
Kilder og inspirasjon
Machiavelli, N. (1532/2003). Fyrsten. Oversatt av Kjell Arild Pollestad. Oslo: Aschehoug.
Machiavelli, N. (1531/2008). Diskurser over de ti første bøkene til Titus Livius. Oslo: Vidarforlaget.
What do you think?
Send us feedback!