Makt&Menneske

Om ond vilje, maktmisbruk og systemer som ikke beskytter

Norske velferdstjenester er bygget på verdier som tillit, faglighet, åpenhet og likebehandling. Vi vet samtidig at systemet er komplekst, regelverket tett, og at mange ansatte arbeider under et høyt press. Feil kan skje. Svikt kan oppstå. Og i svært mange tilfeller skyldes det verken uvilje eller ondskap – men et uoversiktlig landskap med krevende vurderinger og for lite støtte.

Men så finnes det et mørkere rom i systemet – et som vi sjelden tør å sette ord på. Ikke et rom for menneskelig feilbarlighet. Men et rom for ondsinnet maktutøvelse. Et sted der systemets svakheter bevisst utnyttes. Der sårbare mennesker – og deres pårørende – utsettes for manipulativ, målrettet, destruktiv praksis.

Når ansatte bruker systemet som våpen

Det er krevende å si høyt – men nødvendig: Det finnes ansatte i helse- og omsorgstjenesten, i bofellesskap, i kommunale virksomheter, i statlige tilsyn og vedtakskontor, som bruker makten sin bevisst til å splitte, kontrollere, sverte og skade.

Det handler ikke om travle dager og dårlig opplæring. Det handler om en type tjenesteutøvelse der det er den ansatte som står i sentrum – ikke pasienten eller brukeren. Der journalen blir et strategisk verktøy for å bygge sak mot pårørende som stiller spørsmål. Der lojalitet til kolleger veier tyngre enn sannhet og helse. Der hele tjenestemiljøer formes rundt én dominerende person, som forventer ettergivenhet og lydighet – og straffer alt annet.

• Pårørende stemples som "problemer" og fjernes systematisk
• Journalføringer inneholder usanne eller villedende påstander
• Brukere presses til å "velge bort" sine nærmeste
• Samarbeid bryter sammen fordi ansatte ikke tåler kritiske spørsmål
• Forvaltningen beskytter seg selv – ikke borgeren

Når narsissismen får feste – dør tilliten

Det mest ødeleggende med slik praksis er ikke bare den konkrete skaden på enkeltmennesker. Det mest ødeleggende er at narsissistisk maktutøvelse bryter ned selve grunnlaget for velferdsstatens tillitsmodell.

Når en pårørende ikke lenger tør å delta i møter, når tilliten til saksbehandleren er erstattet av frykt, når hjelpen gis – eller holdes tilbake – ut fra hvem du er enig med, da har vi ikke lenger et omsorgssystem. Da har vi en maktstruktur.

Og i slike strukturer blir også de gode fagfolkene presset til taushet. De varsler ikke. De orker ikke. De gir opp.

Et system som ikke beskytter borgerne mot maktmisbruk – beskytter seg selv

Det finnes et økende gap mellom det politiske språket og virkeligheten i velferdstjenestene. Mye oppmerksomhet vies til systemfeil og forbedringsarbeid – og det er viktig. Men nesten ingen snakker om ondsinnet maktbruk som strategi.

Når det å "bygge sak" mot pårørende er mer akseptert enn å bygge tillit, har vi tapt det som skulle vært systemets moralske kompass.

Nå må vi tørre å rydde

Vi trenger ikke bare bedre systemer. Vi trenger rydding i kultur og ledelse. Vi må utvikle varslingssystemer som faktisk virker. Vi må se maktbruk som det det er – også når det fremstår “kultivert”.

Det er først når narsissismen fjernes fra systemet, at det igjen blir mulig å løfte fram de gode, de varme og de kloke tjenesteyterne. Og det er først da pårørende og brukere kan møte velferden med trygghet – og ikke med frykt.